ET LAKSE EVENTYR

ET LAKSEEVENTYR.

Det var engang en villaks. Blank og fin vandret vi som villaks- unger ut fra elven der vi ble født. Vi hadde ofte en venn med tilbake til elven. Lakselus het vennen. I elven forlot lusen oss. Vi vandret til våre høler, der nye unger ble født. En ny generasjons av oss vandret mot havet. Dette hadde vi villakser gjort i tusener av år. Derfor var vi så sterke. Å vandre over stor havområder og forsere fosser og stryk hadde gitt oss enorme krefter.

For noen år tilbake så vi på vår vandring at det var stengt noen fisker inne i merder. Fiskene sa de het oppdrettslaks, og fortalte at de hadde det vondt. De var syke og hadde store smerter etter å ha blitt angrepet av enorme mengder lus. Vi så lusen komme mot oss og forsøkte å flykte. Mange av oss små døde på vei mot havet etter å ha blitt spist opp av lusen. 2- 3 lus hadde alltid vært våre venner. Nå ble de våre fiender.

Stadig ble det færre av oss villakser i elvene. Stadig flere oppdrettslaks okkuperte våre gyteplasser. De begynte med tilnærmelser, vi likte dårlig. Oppdrettslaksene var både feit og dvask. Syk var de også og full av lakselus som hadde spist seg inn til beinet på den stakkars fisken. Oppdrettslaksene brukte sine siste krefter til å parre seg med oss. Vi fikk unger som oppførte seg merkelig. Vi forsto da at vi villakser som hadde utviklet vår spenst og styrke gjennom tusener av år var i ferd med å bli utryddet av menneskenes oppdrettslaks. Vi var som oppdrettslaksen blitt en «bevegelseshemmet stimfisk».

Hos menneskene er det noe som heter penger. Det gjør menneskene grådige. Derfor må vi oppdrettslakser leve så tett at over 20% av oss årlig dør av sykdommer, deformeringer, lakselus, og etter å ha fått revet ut øynene etter kamp. Noen av oss har greidd å rømme. Mange er blitt så syke og så fulle av lakselus, at de som eide oss ikke ville ha oss i anlegget. Derfor «kom vi fri». På fjorden spiser vi oppdrettslakser oss mette på småfisk av torsk, sei, og lyr. 3 millioner av oss er årlig fri, så nå begynner det å mangle mat/ villfisk i fjorden. Får kanskje ta en tur under et oppdrettsanlegg for å spise. Bare så synd at vi får i oss kjemikalier, antibiotika, og kloakk i tillegg. Villfisk vi snakket med, ble syke og døde etter at de hilste på oss. Idag vandrer vi til elvene der villaksen tidligere levde. Litt «gyte-gøy» før vi dør er ikke å forakte.

En som «påfører oss» kreftfremkallende kjemikalier, lakselus og sykdommene sier stadig: «jeg uttaler meg bare som fiskeriminister». Hun er venn med en godslig mann som stadig sier P-Æ-Æ-N-G. Den godslige er «ulv i fåreklær» spør du meg. Han kjøpte mat til oss fra en mann som krysset av på et skjema som ga han mer «pæng» enn han fortjente? Maten ble kjøpt i et land man ikke skulle kjøpe mat fra. Vi oppdrettslakser fikk denne maten servert i anlegget til hun som bare uttaler seg som fiskeriminister.

Den godslige med «pæng» har drevet konsentrasjonsleir for våre oppdretts- brødre i Chile, sammen med en mann som stadig sier aksjekurser. Etter at de to hadde fått nok «pæng», gasset de våre brødre i sin egen drit i Chile, og dro til Norge. En dame sa bærekraftig næring så ofte at en skulle tro at hun stammet. Hun inviterte de som hadde drevet konsentrasjonsleir i Chile til «vekst- fest» i Norge. Nå er vi norske oppdrettslakser enerådende i markedet. Mer «pæng».

Sjefen til han som sier «pæng» var i Mexico for å redde regnskogen. I Norge utrydder han og hans rød grønne venner tareskogen som VAR matfat og oppvekstområde for villfisken. PÅ vei hjem fra sin «aske- tur».., «twittret» han til det norske folk at han hadde spist god oppdrettslaks i Sverige. I nyttårstalen berømmet han både han med aksjekursene og de andre forurenserne i havbruk. Til tross for våre lidelser på grunn av den store/ tette produksjonen har sjefen gjort det klart at han fortsatt vil hold oss oppdrettslakser i konsentrasjonsleir. Nå vil han at vi skal leve ennå tettere etter råd fra hun som sa bærekraftig næring? Snipp snapp snute snart er 1000- års villaks, og 40 år oppdrettslaks- eventyr ute!